Musikken rundt meg
Plutselig befant jeg meg i en verden full av lyder og toner. De voksne menneskene jeg var omgitt av sang og spilte og lyttet til radio. En fiolin i min fars hender, en gitar på min mors fang. Et radiokabinett nede hos min bestefar, ei kjempediger bok ved navn Musikkens Verden, som var datidens internett. Noen som sang mens de gikk opp ei trapp eller gjennom et rom. Søndagene hvor min onkel kom forbi med fela og spilte duetter med min far. Kaskader av håndskrevne noter utover gulvet, og prat om spillejobber og orkesterøvelser. Det var så mye musikk rundt meg at jeg tok den for gitt, noe vi ikke klarte oss uten. Og hvor rett hadde jeg ikke i det.
Vi kjøpte piano i 1971. Jeg var heldig og bodde et sted hvor det fantes en meget god klaverpedagog – dette var før de kommunale musikkskolenes tid – og gjorde pene framskritt. Jeg begynte på musikkonservatoriet i 1980, og spilte samtidig i rockeband. I 1982 kom den første plata: 12-tommeren Tre Mord med gruppen Spastisk Ekstase. Den hadde et litt annet uttrykk enn klaversonatene jeg ellers syslet med, for å si det sånn. Så fikk jeg senebetennelse og kunne ikke spille skikkelig på flere år, men lyttet selvsagt til musikk hele tiden. Startet dagen med rislende Bach, fortsatte med muskuløs Stravinskij, gikk over til luftig elektropop, møtte skumringen med kjølig jazz, og avsluttet dagen med rå tysk disko. Det eneste jeg aldri har klart å lytte til er storband og blues.
I 1988 startet vi The Jazz Police. Jeg etablerte Bajkal Records, og ga ut egne og andres skiver på denne etiketten. Jeg komponerte kammermusikk, skrev musikk til danseforestillinger, og lagde soloplater. Det har så langt blitt fem av dem, hvorav tre er basert på kroppsperkusjoner. I tillegg har jeg laget radioteater og regissert flere soloforestillinger der jeg bruker meg selv som sanger, musiker og skuespiller. Det siste tiåret har jeg nærmest druknet i ulike bokprosjekter, men å slutte å jobbe med musikk er selvsagt umulig. Det blir nok snart en annen dans.
