Forrige torsdag våknet jeg til den behagelige visshet om at jeg nå kan Absolutt Alt om vin. Det var et øyeblikk av mild tilfredshet, nesten tangerende en opprømt glede, men før kvelden var omme, måtte jeg likevel erkjenne at for mye kunnskap om vin i verste fall kan påføre meg et colombiansk slips.
Før vi går videre med sydamerikanske halsmoter, må vi dvele et øyeblikk ved de faktiske hendelser, ofte kjent som mismodighetens kronologi. Min venn Ludger driver en flott vinhandel i akasiealleen der vi bor i Köln. Hver torsdag avholder han etter stengetid en munter og uformell vinsmaking, hvor alle kan droppe innom og vederlagsfritt prøve noen av vinene han har i butikken sin. Oppmøtet varierer fra sparsomt til spektakulært, og denne kvelden ble vi til sammen ti personer som sto rundt disken i det innbydende lokalet med mørkt parkettgulv og høye, buede vinduer hvor han har holdt til i mer enn 20 år.
Ludger hadde som vanlig satt fram ferskt surbrød og et utvalg modne oster fra bydelens beste ferskvaredisk. Kveldens tema var østerrikske viner, og han startet med de hvite. Først en leskende og sitrusfylt grüner veltliner fra Karl Lagler i Wachau. Deretter en mild, ferskenaktig neuburger fra samme produsent, før han byttet til en hyllebærduftende sauvignon blanc fra Tement i Berghausen. Ludger ledet på rutinert vis samtalen i riktig retning med en lett blanding av vinfakta, anekdoter, vitser og skitprat, og folk tygde ost og brød, spyttet halvtygde brødsmuler i hverandres ansikter mens de kaklet, og skylte det hele ned med de deilige vinene.
Jeg sto og drømte foran hyllene med Alsace-viner da jeg overhørte en bemerkning som fikk meg til å våkne. Ludger hadde nå skiftet til rødt – en cabernet sauvignon fra produsenten Kollwentz i Burgenland – og en av deltakerne, en høy mann på rundt 50 som var kommet i følge med sin kone, utbasunerte begeistret at dette var fremragende saker. Denne ville han så avgjort kjøpe noen flasker av og servere under en middag de skulle holde på lørdag. Hovedretten var forresten kanadisk villaks. Ludger forsøkte da å fortelle ham at dette muligens ikke var noe sjakktrekk, siden cabernet sauvignon ikke passer særlig bra til laks. Mannen ristet bare på hodet og humret. Dette var ikke noe problem. Villaksen var av utmerket kvalitet, og med en så god vin ville dette bli strålende. Kona var hjertens enig, og satte brede leppestiftmerker på glasset hun drakk hyppig av.
Ludger fanget blikket mitt, og jeg forsto hva han nå forventet; vi har vært i denne situasjonen før. Her sto en potensielt god kunde som antakelig ville kjøpe ei kasse eller to av en nokså dyr vin, og oppdraget var nå å få fyren til å skjønne at han var på villspor: At han ikke burde servere en tung rødvin full av garvesyre til laks – det ville smake metallisk som uvaskede kjønnsorganer av både fisk og vin – men dette måtte gjøres uten å sette ham på potta, og dermed risikere at han furtende forlot lokalet uten vin og aldri kom tilbake. Ludger holdt blikket mitt i flere sekunder fra den andre siden av disken. Hva ble det til? Faen også. Greit nok at jeg kan Absolutt Alt om vin, men denne fyren oste jo av dette porselensperfekte selvbildet man finner hos vellykkede herrer med ledende stillinger i næringslivet, som har fått alle nødvendige bekreftelser på at alt kan løses med skyhøye lønninger til dem selv, og stenhårde kostnadskutt i resten av bedriften og offentlig sektor for øvrig. Men greit, Ludger, jeg tar saken.
Først forsøkte jeg å trekke ham litt til siden, slik at samtalen vår ikke skulle bli alle til del. Jeg fortalte ham vennlig at han gjorde helt rett i å kjøpe noen flasker av denne svært gode vinen, men til lørdagens laksemiddag burde han heller velge en mineralsk hvitvin med mye fruktsyre, for eksempel en tørr riesling, og jeg pekte på Karl Steiningers vidunderlige ”Novemberlese 2005” som lå i ei hylle en snau meter unna. Riesling og rød fisk er en fantastisk kombinasjon, og ... Neida. Jeg trengte ikke bekymre meg. En så god rødvin ville garantert falle i smak hos gjestene. Og hans kone var en utmerket kokk som ikke ville ødelegge den flotte laksefileten. Jeg nikket. Han ikke. Jeg så på ham, og han boret øynene i meg. Han smilte med munnen, men øynene hans var et ganske annet sted. Han var et hode høyere enn meg. Moderne briller og blank isse. Kledd i mørk dress, hvit skjorte og slips, og kom antakelig rett fra jobb. Jeg var en lurvelars i jeans og utvasket, svart pologenser. En pjuskete gråspurv på nederste dekk. Hans kone sluttet seg nå til oss, og lurte på hva vi snakket om. Laks og rødvin, begynte jeg. Hva for noe? Laks og rødvin passer ikke sammen, fortsatte jeg. Det skjedde noe med øynene hennes. Ville jeg nå legge meg opp i hva slags mat de skulle servere i sitt eget middagsselskap? Hva var egentlig jeg for en figur? Stemmen hennes: Akkurat så høy og gjennomtrengende at resten av samtalen i rommet stilnet. Hun stirret på meg, og var så nær meg at jeg kjente lukten av leppestiften hennes: bringebær og syriner. Mot all min vilje kjente jeg en ørliten ereksjon ta form. Det var ingen tvil, mine råd var uønsket. Så nå gjaldt det bare å trekke seg høflig et par skritt tilbake og om mulig redde Ludgers salg av østerriksk cabernet sauvignon. Men det var for seint. Kona overtok podiet nå. Det ville blikket hennes freste seg inn i huden min, skar et dypt kutt øverst i halsen slik at jeg begynte å blø, og deretter trakk hun tungen min ned gjennom dette hullet, slik at den hang nedover halsen som et slips. En mote fra Syd-Amerika, et såkalt colombiansk slips, en populær henrettelsesmetode fra borgerkrigen der nede på 1950-tallet. Jeg var et drømmemål, en mann uten tyngde, en oppblåst vinballong, og ekteparet Villaks stakk hull på ballongen med den største fryd. De lo. Jeg ikke.
Det ble selvsagt ingen cabernet-handel. Mannen hjalp bryskt sin kone med kåpen, og iførte seg sin egen frakk med raske bevegelser. Vinsnobber, mumlet han bistert. Fordømte vinsnobber ... Og idet de gikk, snudde han seg i døren, satte pekefingeren rett mot meg og utbrøt: Du! Du mangler alt!
De forsvant brummende bortover fortauet i vinterkvelden under de bladløse akasiene, og samtalen rundt disken kom aldri helt i gang igjen. Den påfølgende natten bråvåknet jeg flere ganger av at halsen min var like hel, og at jeg fortsatt – selv uten slips – kan Absolutt Alt om vin, hva nå enn det skal være godt for.